Rullestolen min er kulere enn din.

Jeg liker å være åpen og snill mot alle mennesker, fordi jeg vil at andre skal være snill og åpen mot meg. Ikke døm meg, det var ikke min feil. Jeg ba ikke om det. Husker da jeg rullet rundt på 2 hjul. Det er mye vanskeligere enn hva det ser ut til. Ihvertfall når du bare kan rulle hjulene med en fungerende arm. Venstre hånden min satt fast i det ene hjulet en gang, kjente ingenting. Jeg hadde så lyst å brenne den rullestolen. Tro meg når jeg sier at treningen for å bli kvitt den var jævlig hard! Heldigvis så er jeg veldig sta når jeg vil.

Har sett mange rullestolbrukere i ettertid, og fy faen for noen sterke mennesker! Syns det er veldig trist at samfunnet ikke er tilpasset mer for funksjonshemmede som f.eks sitter i rullestol. Det er jo egentlig de som trenger hjelpen mest, er det ikke? Men kanskje også vanskeligst å hjelpe? Hva om de ønsker å ta bussen en tur? En stappfull 31-buss er ikke akkurat ideelt for en rullestolbruker, eller butikker kun med rulletrapp. Skulle ønske jeg kunne hjelpe.

 Den tiden jeg selv satt i rullestol har lært meg veldig mye. Både om meg selv og om andre mennesker. Erfaringer som jeg er glad og ikke-så glad for å ha. Jeg har vært så frustrert, så sint.  Har møtt veldig mange fordommsfulle mennesker, det er kanskje det verste. Skulle ønske menneskene her i landet var litt mer åpne, og kanskje ikke så redd for det ukjente..? Ikke dømme ut ifra tittelen.

 Det har vært ganske jævlig og ikke minst slitsomt å skaffe seg en jobb. Jeg lever fortsatt med nedsatt funksjon i den ene armen min. Jeg hater det, men det er ingenting i forhold til hvordan det var. Det å akseptere situasjonen tok  lang tid, og det er så tungt savn noen ganger. Det er det som er verst. Kunne skrevet så mye, nesten for mye. Bare tenk, hvis du selv hadde sittet i rullestol, hvordan hadde du hatt lyst til at andre skal være mot deg? Vær sånn mot det neste mennesket du møter. Ikke ta frem mobilen og begynn å filme å le når togføreren begynner å krangle med en mann i rullestol fordi han blir irritert av at han ikke kommer seg på toget og togføreren ikke vil hjelpe til. Det er ikke gøy. Gå heller ut å hjelp vedkommende vær så snill:) 

 

Truseløs + kateter

Det er så mange ting jeg har lyst å bare skrike ut, bare brøle ut som en jævla løve. Lyst å fortelle alle hvor vanskelig livet har vært. Jeg vil at noen skal kjenne litt på følelsene jeg har kjent på. Dele erfaringer med noen. Jeg har så lyst å fortelle. Jeg har lyst at noen skal fortelle meg at de også har hatt det sånn.

La meg begynne med å si at hvis du har to armer og to ben som fungerer som de skal er jeg drit sjalu! Jeg har lyst at det skal være meg. Når jeg ser noen gå nedover gaten med så mange poser i hendene at fingrene ser blå ut har jeg lyst at det skal være meg. Ser noen leke en klappelek så har jeg lyst at det skal være meg. Her om dagen så jeg en jente bli dratt bortover gaten av hundene sine, en i hver hånd - Skulle ønske det var meg. Skulle ønske det var jeg som satt der i solen og flettet håret til venninnen min, eller at det var jeg som slo hjul bortover gresset i det deilige solskinnet. Skulle veldig gjerne ønske at det var meg.

Jeg var helt normal. Det er lenge siden. Det hadde vært bedre hvis jeg hadde vært født sånn, da hadde jeg ihvertfall ikke levd med savnet. Det er kanskje det som er verst. Man kan ikke savne noe man aldri har hatt. Men jeg hadde det, og jeg husker det så godt. Jeg hadde kroppen min, den fungerte veldig fint frem til den dagen. Noen ganger skulle jeg ønske jeg ikke husket det. Har lyst å hviske det vekk. Jeg våknet. Naken. Det første jeg tenkte var "hvem faen har tatt trusa mi?" Det var jævlig å våkne opp på et ukjent sted uten truse! Det eneste som dekket kroppen min var et hvitt laken. Hvor var jeg? Jeg var stresset. Noe av det første som poppet inn i hodet mitt var at jeg hadde en veldig viktig matteprøve om et par dager. Jeg lå der. Knusk tørr i hals og munn. Noen snakket, men jeg hørte ikke et ord. Det eneste jeg følte var en følelse som er umulig å sette ord på. En følelse så vond at det eneste jeg ønsket var å dø. Hodet mitt, jeg var sikker på det skulle sprenge. "Du er på sykehuset", sa de. Jeg prøvde å snakke. Munnen min. Jeg klarte ikke å røre munnen. Hva faen?! Leppa mi bare hang der. Armen min?! Foten min?! Hva faen?! Jeg klarte ikke å kjenne min egen kropp. Hele venstre siden av kroppen min var lam. Jeg våknet til et helvete.

Jeg har lyst at noen skal fortelle meg at de vet akkurat hvordan det er, for de har vært der de også. Ikke en gammel mann i 70 årene, eller en bitter dame som har spist så mye at blodårene tettet seg. Nei, jeg har lyst at en jente som er ca like gammel som meg skal si det til meg. Fortelle meg at hun vet, for hun har vært der også. Det er snart 10 år siden den dagen. Det er så mye jeg har lyst å fortelle, og så mye jeg ikke har lyst å si. Noen ganger skulle jeg ønske at det ikke var noe å si, men sånn er ikke livet. Livet er urettferdig noen ganger.

 

-O:)

Velkommen til min blogg!

Dette er den første posten på min nye blogg ;)

Les mer i arkivet » August 2013
hits